Solhaugen
Drivhus av gjenbrukt materiale
Drivhus for store og små
Byutvikling handler ofte om de store grepene; nye bydeler, høyhus, eller kollektivknutepunkt. Noen ganger kan de små, presise inngrepene mellom grenser ha stor verdi for hverdagen til folk.
Solhaugen er et prosjekt som fremhever dette. Her er et lite og underutnyttet område mellom studentboligene og barnehagen blitt forvandlet til en park med drivhus, lek, scene, og et grønt felles pusterom.
Området var lenge et restareal, et mellomrom uten tydelig funksjon. Haugen har fått en ny rolle som møteplass for flere grupper; studenter, barnefamilier, naboer og besøkende.
Det viser hvordan målrettede tiltak kan bidra til å binde sammen ulike funksjoner i byveven.
Drivhuset er nøkkelen i dette grepet. Det glatter overgangen mellom barnehagen, den offentlige parken, og studentboligene. Samtidig utvides barnehagens uteområde og knyttes tettere til nærmiljøet.
Arkitektonisk fungerer drivhuset både som en transparent paviljong og et pedagogisk rom, et sted hvor lek og læring møtes. Barna får muligheten til å erfare naturens prosesser på nært hold ved å så frø, følge spirene og se planter vokse. Drivhusets form bukker seg ned mot
barna og løfter seg opp og lyser ut over parken.
Arkitekturen ble til som et svar på gjenbruksoppgaven. Konstruksjonen bygges opp med en enkel, rytmisk trekonstruksjon hvor gjenbrukte vinduer settes inn som kassetter. De hviler på ringmuren som består av gjenbrukt teglstein lagt i bergenshulmur-teknikk. Materialene bærer med seg spor av tidligere bruk, og dette gir drivhuset sin egen identitet.
Det lange taket vender mot sør og fanger lys og varme. På andre siden henger taket over et område for avslapping og lek. Benker plassert rundt bygget i ulike høyder pirrer nysgjerrigheten for å se inn i bygget, sitte, ligge, hoppe og nyte parken fra barnehagen.
Kombinasjonen av isolert ringmur, termotak, og lamper gjør at rommet kan brukes året rundt, uavhengig av vær og vind. Resultatet er en fleksibel møteplass som både barn, ansatte og besøkende kan bruke. Et supplement til den klassiske parken, men med tydelig karakter. Noen ganger er det nok å åpne de udefinerte mellomrommene, og la dem bli steder for fellesskap læring og opplevelse